Etter en utrolig lang og innholdsrik lørdag, som for mange av oss ikke endte før ca 06.00, sov noen av oss så tungt at vi ikke hørte da Reidun snek seg ut fra firemannsrommet vårt i ni-tiden.
For oss som ikke reiste tidlig om morgenen, gikk dagen fort. Det skulle pakkes og ryddes, og begge bilene og campingvogna måtte være i presentabel stand når vi skulle forlate det som hadde vært hjemmet vårt de siste to ukene. Tiden fløy, og plutselig var klokka allerede fire og vi måtte dra til Andenes flyplass.
Svein var på plass med avskjedsklemmer og oppmuntringer til alle, der han fortalte hvor hjertelig velkomne vi var til å komme tilbake, og at «Andøya blir aldri det samme» etter at vi har vært der med kurs og forestillinger. Om det er sant eller ikke, er én ting sikkert: jeg er ikke helt den samme som da jeg kom da jeg forlot Andøya. For jeg har opplevd og forelsket meg i Nord-Norge, og skjønner ikke hvordan jeg skulle overleve i det mørke, flate og kjedelige østlandet. Jeg har laget en forestilling i et fyrtårn med utgangspunkt i lyset. Jeg har møtt «verdens beste historieforteller» og vært på Nikolines favorittsted: den mest fantastiske stranda jeg noen gang har sett.
Og sist, men ikke minst: jeg har vært med de herligste folka som finnes, som Nikoline klarte å samle selv om Romerike folkehøgskole egentlig var slutt. Som Mathias sa: «Vi er ikke lenger en klasse, vi har blitt en vennegjeng». En vennegjeng som viste hvordan kunst kan lages på hvilket som helst sted, bare man åpner øynene for alle mulighetene som finnes.
Da vi sluttet på Romerike gråt vi. Da vi tok farvel nå, var det med et smil. For dette prosjektet viser at å slutte på Romerike ikke trengte å bety slutten på vår tid sammen. Og da kan man ikke annet enn å smile.
Ella
Fresnel 
